Pensjonister i form.
Konkurranse er typisk. Babyer konkurrerer om hvem som først anlegger venstre hjørnetann, eller hvem som først kan si "pappa". Barn konkurrerer om kulest leker eller den raskeste trehjulingen i barnehagen. Ungdommer konkurrerer om den fineste kjæresten eller de beste karakterene. Voksne konkurrerer om den mest prestisjefylte jobben eller den mest idylliske familien. Pensjonister konkurrerer om bruk av flest mulig skjeldne medisiner eller den første plassen på minibussen. Trodde du. På min families hyttefelt på Hvaler er det kun èn ting som står i hodet på pensjonistene; å ha den kuleste firhjulingen. Arne starta hele greia. Veien fra parkeringsplassen til hyttene er et par hundre meter, siste del bestående av et noget ulendt terreng. Hva gjør Arne? Skaffer seg firhjuling i skinnende blå metallic, kurv foran og bak. Det er noen år siden, men jeg husker fremdeles Johan og Gunnar (de to andre pensjonistemennene) sine lengselsfulle blikk, fulle av misunnelse. Med ett var det ikke bare den høyballproduserende traktoren som lagde støy en gang i året. Nå suste Arne frem og tilbake forbi vår lille hytte dagen lang med sin nye reser. Jeg måtte lære meg å se først til venstre, så til høyre, og deretter til venstre igjen før jeg kryssa stien som går forbi hytta. Det gikk et år. Eller kanskje to. Og der står Johan med en grønn, litt tøffere modell og et stort glis. Frem og tilbake frakter Johan handleposer, båtputer og min egen søte farmor, som heller foretrekker å gå. Gunnar forstod han var på vei ut. Hva kan jeg si, i sommer suste det tre firhjulinger forbi min hytte.
Hva nå? Alle har hver sin, alle er med i gjengen. Men konkurransen stopper ikke der. Nå er det nemlig om å gjøre å ha den beste boden å ha firhjulingene i når de ikke er i bruk. Johan fikk en i bursdagsgave for et par år siden allerede, malt i samme farge som hytta selvfølgelig. Og i sommer snekret Arne vilt på sin. Pensjonister er håpløse. Og veldig veldig kule.
Til venstre ser vi Johan som kjøre off-road. Til høyre ser vi at firhjulingmiljøet skaper fellesskap og forståelse, slik at hvis det er noe i veien med din egen firhjuling, tar en annen fører deg imot med åpne armer og gir det skyss.
Og hvis du lurte; Ja, jeg har fått prøve gassen i bånn på jordet.
Gratulerer og farvel.
Etter at jeg har gratulert en mann, må jeg si farvel til en annen. En stor liten mann ved navn Tarik Elyounoussi. I går var siste gang jeg så han spille på Fredrikstad Stadion. Til han kommer tilbake hit selvfølgelig. For det sa han med hånda på hjertet. Nå drar han til Nederland, og jeg håper han får det superkult der. Selv om jeg kommer til å savne han. Han, som alle de andre spillerne er så søte og snille. Det er derfor jeg er så glad i dem. Jeg har lyst til å gi dem klem alle sammen. Jeg forstår ikke hvordan folk han heie på lag som spiller stygg og urettferdig fotball. Der spillerne oppfører seg ekkelt, er sure og tydeligvis ikke har hørt om fairplay. Hvordan noen stolt kan kle seg i drakt med Azar Karadas sitt navn for eksempel, er meg et mysterium. Makan til styggere spill skal man lete lenge etter. Det er ball man skal sparke, ikke spillere. Du vet ballen, den runde? Nei, vi får holde oss til søte og rettferdige Fredrikstad, der spillerne fremeles har verdighet.
Deretter fortsetter det med at jeg elsker varmen som har vært den uka her. Håper den varer helt til desember, men ikke lenger enn det. For da skal det snø.
Mot slutten skal jeg nevne at da jeg kom hjem fra hytta på fredag kveld, sang Sivert Høyem for meg på rommet mitt. Det var fint. Månefestivalen var i gang, og Madrugada spilte i Gamlebyen. Det er noen kilometer fra huset mitt, så lyden fungerte ikke helt som jeg ville den skulle. Helt perfekt var det altså ikke. Men fint.
Så slutter det med at jeg sier:
I alfabetisk rekkefølge.
Syklistene der er gale. Splitter pine gale. Hva skal man med brems når man har ringeklokke? Krysning av sykkelfelt skjer på eget ansvar. De er på grensa til å overgå danskene. Men bare nesten.
Jeg fikk ikke sett Red Light District. Det var litt synd. Horestrøket altså. Det er jo en av hovedatraksjonene. Mamma hadde lest i reisebøkene sine at det absolutt ikke er noe å se på der. Klart det er noe å se på der. Noe jeg fikk sett var Van Gogh museet og et annet kjent galleri som jeg ikke aner hvordan skrives. Dette er visst nok obligatorisk når man er i denne byen. Jeg kjente til og med igjen noen av bildene, og det var litt kult. Ikke så veldig, men litt. Nå når jeg tenker meg om oppgraderer jeg det til ganske. Det var ganske kult.
Nederlandsk er et morsomt språk. Jeg klarer ikke å beskrive det, men jeg gjør det likevel. Det er som en blanding mellom tysk, dansk og arabisk. Umulig å skjønne når det blir sagt, men ikke så ulikt norsk når det skrives ned. Mere likt enn tysk.
I Amsterdam er det pene bygninger, masse kanaler på kryss og tvers, kule markeder og butikker, mange kulturer, godt øl, sykler, turister, masse å gjøre, kose kafeer og hasj i ulike former. For eksempel som te, kjærlighet på pinne, røyk, i sjokolade, i planteform, eller som frø. Hva med et "cannabis starting kit" for kun 6 euro? Fristende?
Alt i alt var det en svært bra ferietur med mange opplevelser. Jeg har blitt kvalm av pannekake med banaan og nutella, blitt bedt ut på hasjrøyking av en søt neger, blitt tatt bilde av bak bardisken med en gammel bar-mann av en annen gammel bar-mann, sett Tyskland-Tyrkia på ute-bar med fans av både Tyskland og Tyrkia, opplevd rent hysteri da tv-signalene under kampen forsvant i et par minutter, tatt bilde av et tårn fordi en hipp rastamann sa jeg skulle gjøre det, kjøpt meg mye fint, kjørt båt på kanalene, spist mye, blitt spionert på av en dame på restaurant (herregud, vi så deg), og opplevd den morsomste flylandinga jeg noengang har opplevd. Det var vind og tydeligvis litt vanskelige forhold å lande i. Først traff vi bakken og humpa bortover flere ganger. Deretter suste vi bortover rullebanen i ustabil tilstand. Vi føk mot høyre, vi føk mot venstre, mot høyre, mot venstre. Jeg lo. Alle lo. Alt fra barn til voksne og eldre mennesker satt fastspente i flysetene sine og lo av full hals. Det var trist da det tok slutt.
Banaan er forresten banan på nederlandsk. For dere uten språkforstand.
Kent. I går var jeg på Kent-konsert i Strömstad. Det var fantastisk og minst like bra som forrige gang. En eller annen masterbrain hadde funnet på å plassere et kamera inni mikrofonen til Jocke. Bildet ble vist på en diger storskjerm som var hele bakveggen på scenen. Noen ganger var den slått av, noen ganger var det ansiktet til Jocke der, og andre ganger var det oss. Når han holdt mikrofonen mot oss altså. Det var ganialt funnet på.
Håkan Hellström varma opp. Det var også veldig bra. Da vi kom hjem klokka ett i går natt var både Peter og jeg helt utslitte og sovna momentant. Hopping, dansing, klapping, synging og glede tar på kreftene. Jeg klarte ikke å stå opp ordentlig før halv tre i dag.
Det var kanskje litt teit å lage en alfabetisk liste når jeg bare skulle skrive om to ting. Saken er at jeg hadde så veldig lyst.
Pæreis og grønne ting generelt.
Noe som varmer sjela mi er at det fremdeles finnes pæreis-aktivister der ute, som heltemodig kjemper for pæreisens hjemkomst til isdisken og dens rettmessige plass på iskartet. På http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=1248 er det nå 3396 mennesker som har skrevet under for å få tilbake isen, og det skal sendes til Diplomis. Selv sendte jeg en mail til jævlene, som håpløst svarte at "folket hele tiden forventer 3-4 nye is på markedet hvert år, og derfor må tilsvarende fjernes." Dem er bare teite. Det er det dem er. Og hvem var det som fikk tillatelse til å omdøpe Kræsj Pink til Bestis? Jeg liker det ikke. Ikke i det hele tatt. Du finner deg ikke i det du heller, ikke sant? Å skrive under på kampanjen er i alle fall det minste du kan gjøre. Gjør det. Og ta en titt på det herlige iskartet under. Akk, det var tider.
Grønn har vært min favorittfarge helt siden jeg lærte meg hva farger var. Det er en utrolig fin farve. Mulig favoriserer jeg sommeren en million ganger over de andre årstidene fordi det er så grønt. Jeg tror det kan være én av grunnene. Jeg har bestandig vært "Hanne den grønne" blant vennene mine. Grønn er Hanne sin farve, ikke prøv å nærme deg den engang. Nå ja, jeg har vel ikke patent på grønn. Men det kan fremdeles være min farve. (Jeg er fullstendig klar over at jeg skriver farve og ikke farge noen ganger. Jeg har flere danske tendenser i språket mitt iblant. Særlig på prøver, der jeg alltid har dårlig tid og aldri bryr meg om skrivefeil. Dette resulterer ofte i mobbing fra lærere. De forstår, jeg er hjernevasket av min egen mormor. Min danske mormor. Jeg liker det.)
Vel. Jeg vet ikke om det er skjebnen, men jeg har alltid likt grønne spiselige ting best, når man kan velge mellom flere farger. Grønnbrus, grønne seigmenn, grønne kjærligheter, grønn is, grønn frukt, grønt smågodt. Og heisann, til og med ting med grønn emballasje. Jeg tror det er tilfeldig. Men allikevel litt kult.
Forresten. Hvis du og jeg skal spille Ludo en gang må jeg være grønn. Sånn fungerer rett og slett verden.
Ellers hadde jeg muntlig eksamen i går. Det gikk utrolig bra. Jeg kom opp i medie-og informasjonskunnskap, og en av oppgavene var å analysere en raklamefilm. Jeg var så superheldig å få en rema 1000 reklame. Dere vet, "Er det pule du mener mamma?"
Ting som brenner.
I går brant jeg meg på brennesle. I overigår også. Selv om jeg gjør det til stadighet, føler jeg at dette er noe som har gått av moten for lengst. Å brenne seg på brenneslene var noe folk gjorde på nittitallet. Ja, for når var det du sist leste sære kjerringråd mot dem i Norsk Ukeblad, sist du brente deg skikkelig på dem, eller sist du dytta en eller annen dust som fortjente det inn i brenneslene? Det var nok på nittitallet skal du se. Nittitallet var brenneslenes høydepunkt. Det var da brenneslene virkelig brant. Nå bare svir de litt, ikke sant? Før brant dem skikkelig, og var en vakker sommerdags nedtur. Før trøste-isen kom selvfølgelig.
Nå derimot, er det andre brennefenomener som har tatt overhånd over skader på sommeren. Flammer og røyk er i vinden som aldri før, og maneten når nye høyder. Nå er det ikke bare den røde brennende maneten som forpester badevannet vårt, men også den blå sorten som visstnok skal være enda verre. Jeg har ikke svømt på en enda så jeg kan ikke konstantere det, men jeg har mine kilder.
Jeg synes det hadde vært smart av brenneslene å gi seg mens de var på topp. Sånn som kloke idrettsutøvere gjør, og for gamle lærere aldri gjør. Men det gjorde de ikke. De lever fremdeles i beste velgående, bare sånn at jeg kan brenne meg på dem.
Dus og Sus heter restauranten som jeg nevnte at vi spiste på i forrige innlegg. Nå er den ikke lenger. Ikke Showtime videoutleie eller frisørsalongen der mamma klipper seg heller. I går våkna jeg nemlig av Pappa som forteller meg at "Hanne, det brenner i byen!" Jeg synes dette var en upresis og dermed litt slem måte å si det på. Byen. Hele Fredrikstad sentrum kunne stått i flammer for alt jeg visste. Dette utsagnet om byen sammen med klokkeslettet halv syv og at jeg var trøtt gjorde at jeg først ble redd. BRENNER BYEN VÅRES? Pappa roa meg straks ned og sa at det var én bygning. Det lukta røyk på badet vårt. Det var rart å se det brenne på vei til skolen. Gangbroa og området rundt var overfylt av nysgjerrige tilskuere. Det er noe spesielt med å se hus brenne, ikke sant? Det er pent men samtidig helt forferdelig. Jeg liker det ikke, allikevel vil jeg se. Yes, nå kommer pyroman-Hanne fram.
Jeg tok bilde fra broa. Et klokka åtte og et klokka tolv. Det er utrolig trist. En del av den flotte bryggepromenaden vår og alt. Kanskje til og med min favorittdel? Nja. Og så Mamma som skulle ha frisørtime til tirsdag... 
Ett år og kattejakt.
I overigår, 1.juni, går hadde jeg og min teite guttevenn vært kjærester i et helt år. Det er lenge. Det er så lenge at hjernene våre på et vis har begynt å tenke mer og mer likt. I overigår for eksempel, hadde jeg planlagt å stå opp tidlig for å dra hjem til Peter og henge lapp på vinduet hans ,og dra hjem igjen for å gjøre ferdig fotoalbummet han fikk. Så jeg sykla fra meg rundt ni. Det er tidlig på en søndag. Da jeg fortalte min halvsovende far at jeg dro ut en tur klokka ni, spurte han om jeg var ved mine fulle fem. Det var jeg på sett og vis. Jeg var bare trøtt. Så, da syklet jeg. Om jeg tilfeldigvis møtte Peter på veien, spør du? Ja. Han hadde stått opp akkurat like tidlig for å dra hjem til meg å overraske meg. Great minds think allike, eh? Peter ble redd da han så meg. Jeg ble litt skuffa da jeg så han. Planen min gikk jo i vasken. Derfor måtte vi dra hjem til Peter og så måtte han gå inn å legge seg igjen, mens jeg hang opp arket. Dermed fikk jeg i alle fall fullført planen min. Sånn halvveis. Etter det spiste vi frokost under treet vårt ved syrinbusken. Blåbærpai, mandariner, sjokolade og te. Peter hadde pakka det ned til oss. Etterpå planta vi mandarinsten og M i jorda, og vanna godt, slik at det vokser opp fine trær med gode ting på. Det var en svært bengivenhetsrik dag. Vi var på Hvaler ved vannet og kosa oss i sola. Og så var vi på kamp. Jeg vil helst ikke nevne resultatet, men jeg gjør det likevel. Fredrikstad-Stabæk. 0-3. Humøret gikk litt ned etter dette, men gikk fort opp igjen da Peter inviterte meg på middag og øl på brygga. Etter middagen var vi akkurat så mette at vi fikk plass til en is. Hva er det jeg snakker om, vi har alltid plass til is.
Det var en super dag i varm sol. Jeg elsker supre dager. Jeg elsker sol og jeg elsker Peter.
I dag da vi spilte badminton, kom Tarzan og en annen katt. De plasserte seg på tilskuerbenken, og var ivrige tilhengere av ballen. Begge fulgte bandmintonballen med hele hodet. Fram og tilbake gikk hodene. Opp og ned. Det var Peter som kom med den briljante idéen om å gjørs på å bomme slik at ballen havnet på bakken, for så å observere kattepusenes reaksjon. Ballen landa på bakken, og de gikk begge bort for å ta en nærmere titt på ballen med fjærliknende dings på. Den pusen som ikke er Tarzan var mest interesert og gikk for å sniffe litt på den. Og heisann, før vi visste ordet av det var katten rundt hushjørnet med ballen i kjeften. Det resulterte i kattejakt, som endte relativt fort grunnet nedsatt kondisjon og mangel på innsatsvilje. Senere fant vi ballen. Katten hadde lagt den på et "lurt" sted i hagen sin. Teite teite kattepus.
Jeg vil ha min egen pus. En smart en. Men jeg vil aller mest ha hund.
Tarzan.
Nå skal jeg fortelle om en ting som er teit. Naboen vår hadde en katt som het Tarzan. Jeg trodde naboen min har en katt som heter Tarzan, men for noen uker siden fikk jeg vite at de hadde en katt som het Tarzan. Han døde i høst/vinter. Men hey, cheer up, de har fått en nye katt! Den er veldig søt og heter Tarzan.
Folk sier at unge i dag mangler fantasi? Da kan jeg konstantere at de på 50+ ikke er så mye bedre. Tarzan og Tarzan. Det er ikke søtt engang. Det er bare teit.
Jeg liker nye Tarzan mye bedre enn gamle Tarzan. Tarzan og jeg bygger opp et bånd i disse dager. De første gangene vi møttes løp han i motsatt retning. Det likte jeg ikke, så jeg løp etter. Etter å ha funnet ut at dette var lite effektivt, skiftet jeg taktikk, og skaffet meg et mål: Til slutt er det ikke jeg som skal løpe etter han, det er han som skal løpe etter meg. Ja, så glad skal han bli i meg. Jeg må bare ha tålmodighet. Jeg er allerede et stykke på vei. Hvis han ser meg, kommer han når jeg roper på han og lager sånn katt-kom-her -lyd. Du vet, pssss pssss pssss.
Jeg har en stor fordel når det gjelder denne saken. Det er at Tarzan elsker hagen min. Og huset mitt. Han er inne i det støtt og stadig nemlig. Mamma liker det ikke. Ho prøver det meste for å få han til å slutte. Kjefte, bære han ut, jage han ut, sette opp papplate foran døråpningen... En papplate er ingen sak for en spretten katt, det skal jeg si. Jeg derimot, synes det er hyggelig med en katt i huset. Når mamma ikke er hjemme, inviterer jeg Tarzan inn rett som det er. Da har vi det kost sammen, drikker te, snakker litt om gamle-Tarzan, tar litt bilder og utforsker huset sammen. Hans favorittdel er rommet mitt, for der er det to undulater. Han liker seg også på badet og inne i dusjen. Og i kjelleren. Han får guida turer ganske så ofte. Så ofte at jeg ikke skjønner at han ikke blir lei. Når mamma tar i utgangsdøra derimot, oppstår det krisetilstand og panikk, og så bærer det ut hverandadøra så fort som mulig. Noen ganger glemmer jeg at det bare er Tarzan som må rømme, ikke jeg. Så jeg løper ut i hagen, for så å komme på at jeg ikke har noe å stikke av for.
Vi er midt i prossessen nå, Tarzan og jeg. Vi kjenner hverandre litt, men ikke nok til at han føler seg helt trygg. De par siste ukene har jeg fått lov til å stake han og ta bilder av han nærme. Jeg gleder meg til jeg kan holde han. Båndbyggingen fortsetter...
Pokker, for en fotogen kattepus.
Til dere som trodde at innlegget handlet om jungel-Tarzan, så må jeg bare beklage. For han er også verdt et innlegg. Men ikke i dag. Gjetter jeg rett, så blir det ikke i morra heller.
By the way.
Her sitter jeg. I hagen. Med dyne og mat. Jeg skulker ikke, vi har fri. Helt til halv tre. For da må vi komme på skolen og se om vi har kommet opp i skriftlig eksamen. Oh joy. Det er heller ikke noe å juble for om jeg ikke kommer opp. Da er det nemlig garantert at jeg skal ha muntlig eksamen. Oh joy again.
I overigår så jeg noe av det latterligste jeg har sett på nyhetene. Det handla om at svenske myndigheter hadde dumma seg lodrett ut. For de hadde fått inn noen signaler eller noe i en periode over fem år, som de var helt sikre på var en ubåt. Men nå, etter fem år, viste det seg at det slettes ikke var en ubåt, eller noe som helst liknende. Det var en... Det var et... Det var... Ja, hva var det? Nei, for å finne ut hva det var måtte jeg klikke meg inn på tv2's nettsider. Så kom neste sak. Herrejesusogmoses. De bruker tid på å fortelle alt dette på selveste ni-nyhetene, for så å lure ivrige og nyskjerrige seere til å gå inn på internettsidene deres. Det er endel som ikke har tilgang til internett heller. Hva med dem? Nei, de får bare gå rundt å lure til krampa tar dem. I alle fall, jeg gikk inn på tv2.no/nyheter som de ba meg om. Der var det intet spor om hverken ubåter eller dumme svensker. Jeg søkte, men ingenting kom opp. Bare et ufattelig elendig design, der søkstreffene kom opp med tynn hvit skrift over den hvite og grønne logoen. Brains.
Jeg leste på VGnett at en skole i Vestfold skal forby "kyssing, klining og klåing". Hva jeg synes om det? Jeg synes det blir litt vel drøyt. Men det er kanskje bare fordi jeg forbinder det med Venke Dolorosa Uffert. Dere vet, da ho kom til Galtvort og lagde jævelskap for alle. Jeg har ikke mye hat i meg, men når det kommer til Uffert går alt mitt hat mot henne. Siden en av tingene ho gjorde var å bruke tryllestaven til å skille to som kyssa, forbinder jeg kanskje dette med noe negativt. Å skille de kyssende på skolen altså. Men det finnes grenser. Det er stor forskjell på et hadekyss og på intens klåing. Det er ekkelt. På skolen. I offentligheten i det hele tatt. Hva synes du?
Tilbake til Galtvort. Jeg elsker Harry Potter bøkene. Ja. Det er alt jeg skal si.
Jo, og at en av Marthe og mine sine største drømmer er å ta et år på Galtvort. Det kan bli litt vanskelig. Av diverse grunner.
Håper nabolaget mitt liker Red Hot Chili Peppers. For de slipper ikke unna akkurat nå. 
Operasjon "Få rullestolen ut fra biblioteket".
Historien utarter seg slik: Vi hadde lesedag til tentamen, og satt på biblioteket og leste. Og ja, vi er like nerdete som det høres ut som. Når jeg dro, lånte jeg med meg noen hefter med gitartabs fra Supertramp, Pink Floyd og Beatles. (Genialt å låne på biblioteket, ikke sant?) Da jeg skulle gå bort til disken å få lånt dette, møtte jeg et artig syn. En tykk mann i rullestol sto midt i gangen mellom disken og inngangsdøra og prøvde å komme seg ut. Det var svingen han ikke klarte. Den var for skarp. Han hadde en slik rullestol av den elektriske typen, og brukte styrespaken flittig for å rygge, kjøre frem, rygge igjen og kjøre frem igjen. Litt sånn som meg når jeg skal parkere med bil. Da jeg hadde lånt det jeg skulle låne, gikk Maria og jeg ned for å gå på do. Da vi kom opp igjen hadde mannen på mirakuløst vis forsvunnet fra gangen. Jeg funderte ille på hvor han var, og om han muligens hadde klart svingen ut døra til slutt. Jeg speidet etter han fra bibliotekstrappa, men ingen obervektig mann å se. Ingen elektrisk rullestol heller. Merkelig. Jeg sa adjø til Maria som måtte løpe, og gikk bort for å låse opp sykkelen min. Og da ser jeg det teiteste jeg har sett på en god stund. Ved siden av trappa, rundt hushjørnet, det nemlig en vei for rullestoler og barnevogner og sånt. Den går ikke rett fram, nei, den har to skarpe svinger. I tillegg er denne veien smal. Vel, nå står rullestolens eier nedenfor veien og klamrer seg til rekkverket. På veien midt i den skarpe svingen befinner rullestolen seg, med en bibilotekar oppå. Bak står det tre-fire andre bibliotekarer med ivrige tilrop og forslag om hvordan deres kjørende kollega skal klare svingen. Jeg fant dette så fascinerende at jeg rett og slett stod der og betraktet dem helt til rullestolen var nede. Og det tok en stund. Så, til slutt greide den spinkle lille bibliotekardama å styre den digre rullestolen gjennom hele den 180 graders svingen. Hun ble deretter applaudert av sine kolleger, og fikk en klapp eller to på skulderen. Nå henger hun nok på veggen som "månedens ansatt" på Fredrikstad Bibliotek. Helten min i alle fall.
Nå sitter jeg på en diger, grønn ball og skriver. Mamma har kjøpt den for å trene på eller noe sånt. Det er bra jeg har balanse-skills, ellers ville jeg falt, slått hodet i gulvet og dødd meg ihjel i løpet av få sekunder. Eller bare fått latterkrampe. Mer sannsynlig.
Se. Jeg tok bilde av en humle her om dagen. Jeg elsker humler. 
Peter Parker, påske-te og noe som er betre enn brodering.
Det er skjedd. Jeg har funnet en ny yndlingste. Den ble introdusert for meg i dag, av Peter og hans mor. Navnet på herligheten er PÅSKE-TE. Fy fader, for en te! Jeg drakk et par kopper der i stad, og gjett hva? Jeg fikk resten av posen med meg hjem! Så nå drikker jeg enda en kopp. Jeg er dypt takknemmelig. Virkelig. Den er vist kjøpt på apoteket, ble jeg informert. Da er den sikkert bra for helsa. Kremt.
Det er krise i huset for tiden. Det er tomt for O'boy. Ingen O'boy = ingen sjokolademelk eller kakao. Rent hysteri. Men det de andre ikke vet, er at jeg alltid har et reservelager med O'boy som jeg har skjult i en liten te-boks, og som jeg passer på å fylle opp sånn av og til. Så jeg drikker kakao i smug. Hah, tapere.
I stad ble jeg pakka inn i dyne med puter i ryggen, og servert påske-te. Og sørlandschips. Og bra musikk. Og Sigar fra Cuba. Eh. Kjæresten min er best. Han skal kjøpe briller som gjør at han ser ut som Peter Parker. Det er kult på en nerdete måte. Jeg liker det. Og ler litt av det.
Vet dere hva annet jeg ler av? Verveheftet jeg fant fra NMU. Jeg vet jeg har fortalt om mitt ufrivillige medlemskap i Norsk Målungdom før. Til informasjon har jeg nå greid å melde meg ut. Vel, det var ikke saken. Saken er det at jeg fant et lite grønt hefte her om dagen med overskriften "Verving. -betre enn brodering!" Illustrert med en dame som sitter å broderer. Heftet inneholdt både nyttige vervetips, en kjekk oversikt over vervepremier og en hel del sider man kan verve folk på. Tenkte jeg skulle dele dette med dere. Heldige, heldige dere. Here goes:
- Tenk alltid at du kan verva folk; på toget, i klassen, på treninga, på fest, osb.
- Ha alltid med deg verveblokka.
- Ikkje gje deg so lett.
- Lag ein uhøgtidleg konkurranse med vener om kven som klarer å verve mest.
- Forhandla deg fra, til løysningar ("Eg vert med i Natur og Ungdom om du vert med i NMU")
- Ha dei gode argumenta klare (sjå nynorsk.no/nmu)
- Ver aldri redd for å spørja!
- Kva med å gje ein medlemskap i bursdagsgåve/julegåve?
Premier:
1 verving: Isskrape med slagordet "Gje bokmålet ei skrape!"
5 vervingar:Songboka Eg vil so gjerne syngja og unerty med Ivar Aasen eller Hulda Garborg på.
10 vervingar: Platepakke med cd-ar frå Glittertind, Vandring, Gåte, HellaG og Gatas Parlament.
15 vervingar: Gratis vinterleir og nynorsk kjøleskåpspoesi.
20 vervingar: Bokpakke med Ringdrotten og ei hemmeleg, men tøff bok frå Samlaget.
25 vervingar: Gratis Målrock og NMU t-skjorte.
Enten er dem ekstremt tragiske, eller så har dem jævlig mye selvironi.
Nå legger jeg meg. Det er jo midt på natta.
Hør på BigBang. Ja, gjør det. All the time. Den får jeg så godt humør av.
Rullator-treff.
Trinn 1; jeg venter mens dem krysser hverandre.
Trinn 2; jeg går forbi damen.
Men det viste seg at disse rullator-bøllene var bekjente, så de stoppet like gjerne opp for å slå av en prat. Eller så er det bare sånn at alle med rullator er hyggelige mot hverandre og slår av slike prater midt på fortauet. Akkurat sånn som alle bussjåfører hilser når bussene møter hverandre. Min plan om trinn 2 gikk altså i vasken. Trinn 1 ble derimot svært aktuelt. Venting. Jeg kunne ikke gå forbi ut på veien, for der foregikk rushtida for fullt. Pokker, tenkte jeg. Dem kan ikke bare starte et digert rullator-treff, her, midt i veien for alle! Men tror du ikke det var nøyaktig det som foregikk? Enda en dame med rullator kommer nemlig rundt hjørnet og får øye på de to andre. Og selvfølgelig; joiner. Fantastisk. Et helt gjengmiljø av rullatorbrukere. Rett her, foran meg. Det eneste jeg ville i hele verden var å komme meg forbi dem. Derfor risikerte jeg også livet ved å løpe ut i veien, rundt dem og inn på fortauet igjen, så fort som bare en Hanne kan løpe. Jeg så meg tilbake et par ganger på veien bortover. Hva jeg venta og se? Flere gjengmedlemmer. Men ingen flere dukket opp. Jeg er bekymret for at det muligens drives organisert kriminalitet eller noe. Særlig med tanke på at tanta til mamma i Danmark har en slik fiffig liten reser på fire hjul. Jeg ville ikke like om ho var med i den danske rullator-mafiaen. Men jeg lar det ligge.
Hva er moralen i denne historien? Ingenting. Jeg er ikke bestandig fan av alle disse moralene i hytt og pine. Ofte er det bra med moral, men ikke bestandig. Som sagt.
Pictures of you.
Forresten hvis du liker å ta bilder er det en internettside du kommer til å like. www.deviantart.com Der kan du legge ut bilder, og få kommentarer og ha favoritter og alt mulig. Se selv. (Min er forresten www.elefanter.deviantart.com Hvis du vil se bildene mine altså.)
Du lurer vel på hva jeg har gjort nå i påsken. Ja du gjør vel det. Bortsett fra å spise godteri? Jeg pusser opp rommet mitt. Nettopp. Før var det relativt gult over hele og nokså overfylt og rotete. Nå begynner mitt nye rom sakte men sikkert å ta form. Det er blitt eggehvitt og et-eller-annet-grønt, det har nytt fint gulv, og det er ommøblert, ryddig og veldig fint. Jeg skulle så klart ha tatt før og etter bilder, men hjernen min har dessverre ikke tenkt lengere enn å ta etterbilder. Eller. Jeg har tenkt på å ta etterbilder. Jeg har ikke gjort det.
Djevelens verk.
Her sitter jeg og stapper i meg godteri. Det er jo påske, tross alt. Ikke at det er en unnskyldning for å spise godteri. Nei. Sånn er ikke jeg. Jeg trenger ingen unnskylding. Jeg trenger ikke engang å spørre meg selv om tillatelse, som så mange andre gjør. "Skal jeg kjøpe denne sjokoladen her...? Det er jo bare tirsdag i dag.. Åh." Fader, jeg får lyst til å skrike KJØP SJOKOLADEN. DEN ER GOD. Ta den ned fra hylla, legg den på rullebåndet, betal 14 kroner og putt den i kjeften. Herre, at det skal være så vanskelig.
Noen ganger lager jeg mine egne unnskyldninger for å spise godteri, selv om jeg ikke trenger det. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje for å henge meg på trenden.
-Så jeg kan kjøpe godteri/sjokolade/bakverk/is/altmulig godt hele skoledagen. Fordi det er synd på meg som må være der og slite på Frederik 2, skolen uten personlighet.
-Jo, og hvis noen har bursdag. Jeg kan slå opp på bursdagshilsnene i Fredrikstad Blad og feire en helt tilfeldig "Geir 35 år" med en kanelbolle for eksempel. Hurra for Geir. Han er nok en bra mann. Elle en seriemorder. What the hell, Geir har fødselsdag!
-Helligdager. Helligdager er hellige, og skal dermed feires med god mat og godt. Søndager er jo også helligdager, sant?
-Hvis det er spesielt synd på meg når jeg må sitte inne og lese til en prøve hele dagen.
-Hvis jeg er sulten, men det ikke er noe mat i nærheten. Bare godteri.
-Når FFK vinner kamper er det lov å feire med godt!
-Eller hvis Leeds vinner. Da er det faktisk en ordentlig grunn til å feire også, for det er ikke akkurat hver uke. Unnskyld pappa... Virkeligeten er tøff. Her, ta en sjokolade. Det hjelper litt.
-Man må alltid spise godteri på kino.
-Lørdagsgodt.
-Påskegodt.
-Julegodt.
Nå stopper jeg. Ble litt vel revet med. Dette er grunnen til å jeg dropper unnskyldninger for å spise godteri. Det er alltid en unnskyldning uansett. Så, hvorfor er ikke jeg "Tjukk-holmen"-kandidat nummer én? Aha, fordi jeg trener. Det var ikke helt sant. Ikke i nærheten av sant heller. Jo, jeg har vært på fire prøvetimer til sammen. En på Spenst og tre på Friskis og Svettis. Det var kjedelig. Og så har jeg prøvd å jogge et par ganger. Det var enda kjedeligere. Om mulig. Men hei, jeg har gym to timer i uka! Hurra for det! Nei ikke hurra, jeg hater gym. HVEM i alle dager bestemte at vi mennesker må være i fysisk aktivitet for å holde oss i form? Greit, jeg veier ikke 200 kg, men blodårene mine er sikkert tette som bare rakkern. Jeg tror det var djevelen. En dag han var i særdeles dårlig humør pønsket han ut det ondeste verk han noen gang har utført. Jeg vet ikke hvorfor han gjorde det. Men sånn er det med djevler, de er veldig opp og ned i humøret. Noen ganger nøyer de seg med litt moderat djevelskap, andre ganger, kanskje når de har mensen, kan de ha drastiske utbrudd og la dinosaurene dø ut, skape jordskjelv, bestemme den skjeve 5/2 fordelinga av skole/helg, og, som denne gangen, kaste treningen over oss stakkars mennesker, som ikke kan noe for det. Noen gjør alt de kan for å gjøre djevelen fornøyd. Trening meg her og trening meg der. Nei dette vil ikke jeg være med på. Jeg vil heller sitte her, godt innpakka i dyna mi. Med te-koppen, datamaskinen, en bok, lys og påskeegget mitt.
Jeg tror mange har det for seg at det er et slags prinsipp for meg. Å ikke trene. Jeg må innrømme det hadde vært typisk meg. Men det er ikke derfor denne gangen. Det er rett og slett fordi det er kjedelig. Og fordi det ligger i familien. Jeg siterer min kloke far når vi ser en som jogger forbi huset: "Stakkars mann, han kan ikke ha det godt hjemme." Hah.
Så nok en gang, hvorfor må jeg ikke handle alle klærne mine på "Stor Mote"? Et under? Nei, magesekk på størresle med en ert. Som Marthe sier at jeg har. Noen ganger er det praktisk, men andre ganger er det ille tråkig. For eksempel hvis det er veldig god mat og jeg har lyst på mer. Men jeg orker ikke. Fordi magesekken min er så stor som en ert.
Play for Today.
Og jeg har verdens fineste The Cure t-skjorte. Jeg elsker den virkelig.
Jeg er fremdeles sur over at jeg ikke fikk lov å dra på
Roskilde i sommer. Arctic Monkeys, Red Hot Chili
Peppers, Muse, The Killers... Ikke noe å gå glipp
av, neida. Men hey, i år kan jeg dra. Noen av mine
2 faste lesere som vet om noen band som kommer?
Hove skulle jeg på, men Mamma presterte å bestille
billetter til Italia akkurat den uka. Flott. Jeg ble
egentlig litt småsint, men så tenkte jeg det at: Hanne
skjerp deg! Dette er et luksusproblem. Sånt er
ekkelt å bli sur for. Så da var jeg heller glad for
at jeg skulle til Italia istedenfor.
Så vi får se hva min neste konsert blir. Led Zeppelin
skal kanskje på turné om en stund hørte jeg, DET
hadde vært hippt det! Herre jesus.
Som en middelaldrende danske bak oss konstant skrek:
Robert, "I DIGG YOU!"
The sun is up, I'm so happy I could scream.
The Cure er favorittbandet til Peter. Det kan jeg godt forstå. Fordi dem er BRA. Så plutselig en dag informerer min far meg om at dem kommer. Dem kommer, dem kommer, til Oslo i februar! Lykke, lykke, lykke, pang! Utsolgt. Der fikk jeg den i fleisen. Etter en lang stund med intens jakt på billetter, innså vi at man nærmest må være millionærer for å kjøpe to billetter svart. Og det er vi jo ikke. Peter er riktignok nærmere enn meg, det er sant, men ikke engang han som har jobb er millionær. Utsolgt? Herregud, hvorfor skal alle plutselig på konsert?! Hvis dette hadde vært en film, hadde det kommet tordenskyer rullende over himmelen i dette øyeblikk. Bakgrunnsmusikken hadde ikke vært så lystig den heller.
Men så! En dag i november da jeg satt og spiste sjokolade eller spilte nintendo 64 eller gjorde noe annet fornuftig (husker ærlig talt ikke hva jeg gjorde), kom det plutselig til meg. Det er jo en turné. Det vil si at de ikke bare spiller i Oslo, men andre steder også. Noen ganger overgår jeg min egen smarthet. Jeg begynte å spekulere. Sverige? Danmark? Jeg sjekka. Jada joda, Stockholm og Køben. Heldig som jeg er, har jeg familie i København som vi kunne bodd hos. Alt klaffa. Med bankende hjerte finner jeg det danske billettutsalget. Ledige billetter! HEY! De teite regnskyene gikk plutselig til side, og sola kom fram igjen. Som i en skikkelig teit amerikansk film. Yes da. Begravelsesmusikken ble erstattet med Mint Car og jeg var lykkelig. Som den tankefulle kjæresten jeg er, sa jeg ingenting, og gledet min kjære med to billetter til The Cure i København til jul. Jeg er utrolig stolt av meg selv som ikke sa noe, selv ikke når Peter jevnlig sippa over at han ikke fikk sett konserten. Jeg gleder meg vilt. Selv om dem snart er i normal pensjonistalder skal det visst fortsatt være futt i disse gutta på scenen. Blir spennende å se. Konserten innebærer også at vi må ta minst to dager fri fra skolen. Det blir som en slags bonus.
13. februar. The Cure, kjekken. Du og jeg. Jaa.
Det frister og ta fri på fredag og, ikke sant? Langhelg i Køben. Ja, vi gjør det.
The Cure. Mint Car. :)
